Relasjon lærer-elev

I elevundersøkelsen fra 2008 kommer det fram at den rammefaktoren som har størst innvirkning på elevens motivasjon er forholdet mellom eleven og læreren. I den sammenhengen er det interessant å diskutere hva en god relasjon er, og hvordan en lærer kan bidra til at denne relasjonen blir best mulig. I dette blogginnlegget vil jeg forsøke å belyse disse to spørsmålene siden de har en stor innvirkning på mitt liv som lærer i videregående skole.

I Kunnskapsløftet heter det blant annet:

”Læreren avgjør ved sin væremåte både om barnas/elevenes interesse består, om de føler seg flinke og om deres iver vedvarer.

En autoritær, ironisk og negativ lærer kan slokke interessen for tema og skade barnas/elevenes selvoppfatning.

En god lærer kan inspirere ved oppmuntring, ved å gi opplevelser av egen mestring og ved å gi bekreftende tilbakemeldinger om vekst.

Det er viktig med en god relasjon mellom lærer og barnet/elev. Læreren har ansvar for kvaliteten på denne relasjonen”

(Kunnskapsløftet side 12)

En god relasjon er preget av gjensidig respekt, forståelse og tillit (Elisabeth Lundervold Sørdal, forelesning på HSH den 20. januar ). Å kunne snakke åpent både om det som er vanskelig og om det som fungerer godt, kan være en indikator på en god relasjon.

Min egen erfaring som lærer innbefatter mange gode stunder med elevene. Å trives med klassen er en forutsetning for min egen motivasjon. Dersom det motsatte hadde vært tilfelle, at jeg ikke trivdes med klassen ville jeg heller ha funnet meg en ny jobb. Min definisjon av trivsel innebærer en stor grad av respekt for den enkelte. Alle er forskjellige og alle har med seg sin egen ballast.

Den enkeltes utgangspunkt er grunnlaget for den personligheten han eller hun sitter igjen med. Å ha dette i bakhodet når jeg treffer utfordrende elever, gjør meg i stand til å se bak maska, jeg forsøker å forstå hvorfor vedkommende sier eller gjør det han gjør. En klasse er et speilbilde av samfunnet rundt oss. Vi får alle mennesketypene servert. Å bygge gode relasjoner til alle krever evnen til å se og akseptere dette.

Humor er en viktig ingrediens i livet. Undersøkelser viser at de fleste av oss tror vi har bedre humoristisk sans enn gjennomsnittet. Vi liker å høre at vi har god humor. Det er en kunnskap jeg bruker med stort hell. I møte med elever som sliter, kan jeg vise til deres sans for humor. “Du har jo veldig god humoristisk sans” er et utrykk de fleste vil si seg enige i. Ved å si dette oppnår jeg en bedre kontakt med eleven. Min egen evne til å se det morsomme i de fleste situasjoner gjør at utsagnet ikke blir en tom frase men reelle fakta. Jeg er faktisk i stand til å le av de samme tingene som de fleste elevene.

Klasserommet er som et teater, tårer og latter om hverandre. Selv har jeg mest sans for komedien. Elisabeth Lundervold Sørdal sier i sin forelesning på HSH den 20. januar i år at humør er viktig i undervisningen. Humor fungerer som en kommunikasjonsskaper. Godt humør smitter. Humor kan brukes til å snu tragedie til komedie. Jeg husker spesielt et tilfelle der jeg overtok en klasse som akkurat var skjelt ut av læreren de hadde hatt i timen før. De var beskyldt for å være “evneveike”, “udugelige” og “tilbakestående”. Det var en nokså nedtrykt stemning i klassen. Elevene beklaget seg og følte seg urettferdig behandlet. Relasjonen til denne læreren var vel heller dårlig, i alle fall denne dagen. Etter å ha diskutert saken litt fram og tilbake ser vi det absurde i hele opptrinnet. Vi starter et lite skuespill der det som er blitt sagt i timen før blir overdrevet og parodiert. Vi ler sammen og ufarliggjør situasjonen. Etter kort tid er klassen klar til å fortsette med det vi egentlig skulle gjøre. Vi har sammen funnet veien ut av elendigheten. Vi oppnår et fellesskap.

Behovet for å bli sett og hørt er grunnleggende i følge Maslov. Å bygge relasjon tar tid. I mine timer har jeg et bevisst mål om å snakke minst én gang til hver elev i løpet av timen. Det er med å bygge relasjonen. Det er ikke så mye som trenger å sies. Som regel passer det med å kommentere det arbeidet de holder på med. To stjerner og et ønske virker som en god strategi for å hjelpe eleven fram til et bedre produkt.

På tomannshånd kan vi virkelig lære hverandre å kjenne. En god elev/lærersamtale er gull i prosessen med relasjonsbygging. En slik samtale bygger på respekt. I praksis er det jeg som lærer som styrer samtalen. Noen ganger er utgangspunktet et skjema eleven har fylt ut. Skjemaet er utformet slik at eleven må reflektere omkring sin rolle i klassen, sin faglige utvikling og sine mål. Aktiv lytting er en metode jeg bruker i disse samtalene. Å si “jaha” eller nikke på de riktige stedene er tillitsskapende.

Konklusjon:

En hver relasjon må minst bestå av to individer. Relasjonen er personlig på én til én nivå. Har man en god relasjon til den enkelte, kan man si at man har en god relasjon til klassen. Hva er det som gjør at en god relasjon virker motiverende? Kanskje det at vi ikke vil skuffe noen vi liker eller noen vi føler vil oss vel er det som skaper motivasjonen. Eller kanskje det er et ønske om å få enda mer annerkjennelse og ros fra læreren?

Egen erfaring sier i alle fall at det er triveligere rundt mennesker som viser interesse for meg og det jeg holder på med, enn det er rundt de som ikke bryr seg.

Jeg slutter meg til Elisabeth Lundervold Sørdal som presiserer at humør i klasserommet er viktig.

Den dagen jeg blir en gretten gammel gubbe går jeg av med pensjon – det lover jeg!