Sluttinnlegg

.

Lav terskel

Mange lærere er restriktive til det å ha kontakt med elevene sine ut over skoletiden. De er aldri private, og skiller sterkt mellom lærerrollen og livet de fører utenfor skolen. Det er en holdning jeg ikke deler. Virkelig å ha respekt for andre mennesker tror jeg ikke kan begrenses til noen “kontortid”. Jeg mener at dersom noen har noe de vil snakke med meg om så må de være hjertelig velkomne uansett når det skulle være. Det er vel det som kan kalles “lav terskel”.

I løpet av skoleåret får jeg derfor en del henvendelser fra elever og foresatte på ettermiddags- og kveldstid. Det kan for eksempel være henvendelser om faglige spørsmål eller helsemessige ting som vi må vite om på skolen. Oftest er det konkrete ting eleven jobber med, der han trenger mitt innspill for å komme videre. Ingenting gleder meg mer enn en slik henvendelse. Tenk de jobber jo faktisk etter skoletid!

Kommunikasjonskanalene er mange. Jeg har kontakt med elever via Facebook, MSN, SMS, Skype eller vanlig mobiltelefon. Dersom det ikke passer så lar jeg det være. I all hovedsak svarer jeg når henvendelsen kommer. Som regel er det eleven som kontakter meg og ikke omvendt.

Det å formidle beskjeder kan ofte være en utfordring for en stakkars lærer. Tenåringer med “teflonhjerne” har ofte problemer med å ta inn en muntlig beskjed. En kommunikasjonsform som har vist seg å være veldig effektiv er Facebook. Her har klassen opprettet en såkalt “gruppe” der alle elevene er medlemmer. Det er veldig enkelt å sende en felles beskjed til alle medlemmene i denne gruppen. De trenger ikke være mine facebookvenner for å få denne beskjeden. Dette er en kommunikasjonsplattform som er virkningsfull i den målgruppa vi her snakker om. Alle i klassen har facebookkonto, og alle er medlemmer i gruppa. Her får de meldinger om å ha med spesielt utstyr, eller at de skal møte en annen plass enn vanlig neste dag.

De vanskelige tingene har også sin plass hos elevene. De føler ofte behov for noen voksne å snakke med. Ved siden av klasserommet vårt er der noen grupperom, de bruker vi når noen signaliserer at de vil ha en samtale med meg under fire øyne. Dette skjer flere ganger i løpet av en uke. Temaene de tar opp kan dreie seg om helsemessige ting eller faglige problemer som har oppstått. Ofte blir jeg den som hjelper dem til selv å finne løsninger på problemet. Noen ganger henviser jeg dem videre til sosialrådgiver eller YOU-rådgiver.

Etter å ha sett om igjen på teksten min ser jeg at den mangler noen referanser og at jeg ikke har tatt med en kildeliste. Så mange kilder har jeg ikke men den ene som krever opplisting legger jeg inn neders i dette innlegget.

Undersøkelsen jeg referer til angående humorforskning er hentet fra side 41 i boka “Humorens kunst” av Audun Stølås. For å presisere: over 90 prosent av de spurte, svarer at deres humoristiske sans ligger på eller over gjennomsnittet av deltakerne i undersøkelsen. Ganske imponerende!

-------------------------------------------------------------

Referanser:
Stølås, Audun (2000) Humorens kunst. Genesis forlag.